Grunnloven som ble signert i 1814 markerer et viktig øyeblikk i norsk historie, da det formelt etablerte nasjonen vår, selv om det skulle ta ytterligere nesten 100 år før vi endelig løsrev oss fra Sverige. Imidlertid er det en detalj ved denne begivenheten som ofte overses. Ved undertegnelsen av grunnloven var den langt fra inkluderende eller rettferdig. Den ble utformet av de rikeste og mektigste i samfunnet og favoriserte deres interesser. For eksempel begrenset den stemmeretten til de som eide store landområder eller hadde en betydelig formue på minst 150 spesidaler. Kvinner ble heller ikke gitt stemmerett før 100 år senere. Dette ekskluderte mange samer fra valgprosessen, da de sjelden eide mye eiendom eller formue.
Selv om ideen bak grunnloven var basert på prinsippet om at de som bidro til betydelige skatteinntekter skulle ha stemmerett, var virkeligheten at samene fortsatt betalte betydelig med skatt. Mange samer eide verdier som var langt mer betydningsfulle enn kravet på 150 spesidaler, som for eksempel reinsdyr som var verdsatt høyere enn enkelte eiendommer. Likevel ble de nektet retten til å stemme, delvis på grunn av mangelen på representasjon fra Finnmark eller samiske samfunn ved utformingen av grunnloven på Eidsvoll. Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før samene kjempet for og vant stemmerett. Allerede i 1818 ble det diskutert i Stortinget, og bare tre år senere, i 1821, fikk samene endelig sin stemmerett. Dette gjorde dem til et av de første urfolkene som oppnådde stemmerett, og er en del av norsk historie som vi kan være stolte av.